onsdag 6. oktober 2010

Northen Territory Safari

Nå har jeg endelig kommet hjem fra den berømte Outback safarien, som jeg så fint har reklamert for den siste tiden. Jeg har rett og slett ikke hatt noen krefter til å blogge før i dag, er ikke bare bare å sove i telt i 12 dager skal jeg si dere. Har opplevd så mye, er mange inntrykk å fordøye, men skal prøve som best jeg kan å sette ord på hva som har skjedd i løpet av de to siste ukene.

18 september reiste jeg, sammen med Ida, klokken halv 7 fra Mackay til Brisbane. Der møtte vi alle de 44 utvekslingsstudentene som vi skulle reise sammen med. Det viste seg, til min store fortvilelse, at 35 av dem var tyskere, skal gå dypere inn på det seinere, det er for så vidt et kapittel for seg selv. Men heldigvis var det ikke bare Ida og meg som skulle representerte norsk ungdom, to andre jenter fra Norge, som var helt herlige begge to, skulle være med på turen. Det var også to gutter fra Brasil, to jenter fra Italia og en jente fra Japan. Flyet fra Brisbane til Sydney var dessverre en time forsinket, noe som førte til at 60 dyrebare minutter i Sydney gikk til spille. Da vi først ankom Australias største by bar det rett av gårde til den verdenskjente Bondi Beach. Var utrolig fint der, et steinkast unna fikk jeg til og med øye på mitt framtidige hjem, skal bare vinne i lotto først. Og for dere som mangler trenings inspirasjon, er det bare å ta turen, maken til flotte og veltrente mennesker på et sted skal man lete lenge etter. Uansett, vi spiste lunsj på en koselig cafe og spaserte på stranden, var deilig å få strekket litt på beina etter to flyturer tidligere på dagen. Var forresten på jakt etter en life gard, men det var dessverre ingen i sikte. Så til min store skuffelse ble det ingen bilder med en brunbarket life guard fra Bondi Beach på meg, men det var kanskje like greit, ettersom det nye og alt for dyre minnekortet til speilrefleksen streiket den første dagen og alle bildene fra Bondi forsvant. Utrolig kjipt i grunnen, men jeg skal ikke klage, shitt happens. Etterpå busset vi rundt i choachen, og fikk sett enda mer av Sydney. Seinere på dagen fikk jeg endelig sett det berømte Opera Huset, og du og du, så flott det er! Rett og slett en praktfull bygning. Og for ikke å nevne Harbour Bridge, utrolig fint. Enda bedre ble det da mørket senket seg og man kunne se alle lysene, nåwi goot alstå.

Dagen etter, bar det av gårde innover i landet, var trist å si hade til Sydney etter bare en dag, håper virkelig at jeg får kommet meg tilbake dit før jeg vender nesen hjemover mot Norge i april. Uansett, humøret mitt var ikke akkurat det beste den morningen, ettersom både betalingskort og kreditt kort streiket og jeg var kun eier av en enslig 5 dollar-lapp. Men på veien stoppet vi utenfor Newcastle for å spise frokost, så jeg gjorde et siste forsøk og jammen fikk jeg ikke tatt ut penger også. Ble utrolig lettet, så endte opp med at jeg feiret med et aldri så lite banan brød stykke. Litt sunt og veldig veldig godt, fin kombinasjon spør du meg. Den første dagen på veien kjørte vi i hele 9 timer til vi kom fram til Dubbo. Der satt vi opp teltene før første gang. Var faktisk utrolig kaldt, det vil si 6 grader, hoho, så en god del av oss satt i en liten ”varmestue” og drakk toddy, høres ikke ut som Australia nei. Den natten var rett og slett helt forferdelig, lenge siden jeg har frosset så mye, så dagen etter, på vei til Broken Hill, som tok hele 10 timer, anskaffet Ida og meg hver vår varme bestefar genser og tykke sokker. Den neste natten falt faktisk teltet til Ida og meg ned, på mystisk vis, så det endte med at vi måtte snike oss inn i varmestuen midt på natten og ligge oss der.

Neste dag krysset vi the South Australian boarder og 9 timer seinere var vi framme i Port Augusta. Det skjedde egentlig ikke noe spesielt de tre dagene etter Sydney, kjørte mye, Australia er svært, nesten like stort som Europa, minus Russland vel og merke. Men ble bedre kjent med de som var med, spesilt de norske, love them. Tyskerne sine matvaner ble også nøye observert de første dagene, eller det var vel ikke så veldig vanskelig å ikke legge merke til det. For fy fabian, som mamma ville sagt, maken til matlyst har jeg aldri sett. Var mat buffe til hvert måltid og tyskerne de LØP, nei, jeg tuller ikke, de løp til buffen. Fikk litt kampen for tilværelsen følelse. For ikke å nevne så snek de. Så det endte som oftest med at the Norwegian Crew fikk mat sist. Tyskerne hadde allerede stilt seg i kø til sin andre porsjon, før vi hadde fått forsynt oss. Matglede.

Den femte dagen kjørte vi til Cooper Peedy, tok vel om lag 7 timer eller noe i den duren. På veien stoppet vi mang en gang for å se på salt lakes, utrolig fin natur! Uansett, Cooper Peedy er også kjent som ”The Opal Capital of the World”, det var nemlig det første stedet i verden hvor mineralet Opal ble funnet. Det som er det mest unike med Cooper Peedy er likevel at så å si alle husene er under bakken, hulemennesker sa du? Nei, innsidene av huset kunne vært hvilket som helst vanlig hus, men på utsiden ser du bare en huleinngang. Ganske fascinerende i grunnen. Vi var på både en opal demonstrasjon og museum, der vi lærte mye om Opals historie og verdi. Etterpå gikk the Norwegian Crew på noe som var ment som en helt uskyldig tur på matbutikken i byen, for å kjøpe iskaffe (av alle ting). Uansett, utenfor stod det en aboriginer, og etter at vi hadde gått noe meter, begynte han å kaste stein på oss. Og da tenker jeg ikke på små singel, det var store saker, som ikke var mange cm unna hodene våre. Vi fikk jo panikk og med hjertet i halsen begynte vi å løpe som bare det. Vi klarte heldigvis å riste han av oss, men det var likevel utrolig ekkelt. Ikke misforstå meg, jeg prøver på ingen som helst måte å framstille alle aborginere som galninger, men det var ikke akkurat det beste førsteinntrykket å ta med seg videre. I Cooper Peedy bodde vi på et slags hotell under bakken, der ble vi kjent med noen vanlige aussies fra Melbourne, som var på klassetur. De var utrolig hyggelige og på kvelden spilte han ene gitar og alle sang, var kjempe koselig. Var utrolig deilig å få en pause fra telt og hardt soveunderlag, til fordel for behagelige senger.

Morningen etter lette vi etter opals, men jeg fant dessverre ingen. 7 timer etter at vi hadde kjørt fra Cooper Peedy var vi framme ved campingplassen vi skulle bo på, nå befant vi oss altså i The Northen Territory og kun en drøy times kjøretur fra Uluru (!!!!!). Her så jeg den fineste solnedgangen jeg noensinne har sett, hadde dessverre bare det lille digital kameraet for hånd, så ble ikke de beste bildene, men fikk en tysker til å ta noen bilder av Sofi (en av de norske) og meg. Vi oppdaget noen tyskere som stod å smugrøykte, så da vi så noen frukter som vokste på trærene rett ved siden av oss, kunne vi ikke stå i mot fristelsen. Det endte altså med at de to framtidige kols-pasientene fikk seg en fin liten overraskelse da vi begynte å kaste frukt på dem, hihi, det hadde de faktisk bare godt av. Seinere lagde vi camp fire og alle satt seg rundt det, ganske så idyllisk i grunnen. Den natten sov vi faktisk bare i sovepose, uten telt. Jeg var sikkert våken en time etter alle de andre hadde sovnet. Var så utrolig deilig å bare ligge i soveposen og se på alle stjernene. Var fullmåne og helt bekmørkt og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har sett så mange stjerner i hele mitt liv. Toppen av kransekaken var dog da jeg så et stjerneskudd og ja, det er helt sant. Satser på at ønsket mitt kommer i oppfyllelse.

Saa hadde endelig dagen kommet. En gammel drom skulle komme i oppfyllelse. Uluru, ogsaa kjent som Ayers Rock, stod for tur. Saa tidlig den morgenen, narmere bestemt, klokken 5 stod vi opp og satte kursen mot Uluru. Jeg hadde sikret meg kongeplass helt framme i bussen, saa jeg var faktisk den aller forste som saa Uluru. Var helt uvirkelig aa see den for forste gang, tenkte bare paa alle de gangene jeg har hatt prosjekt om Australia og fortalt om den majestiske monolitten som ligger midt i ute i ingenmannsland og naa saa jeg den faktisk med egene oyne. Saa planen var altaa at vi skulle klatre opp Uluru, tidlig den morningen. Men da var desverre oppstigningen stengt, paa grunn av vind. Det var vel saa og si helt vinstille. Uluru er hellig for aboriginerne, saa de liker ikke at turister klatrer opp, derfor er oppstigningen som oftest stengt. Da vi kom hadde faktisk oppstigningen var stengt i over en maandeds tid, saa kom ikke som noen stor overraskelse egentlig. Ganske skuffet hele gjengen dro vi til Katja Tjuta istedet. Til tross for mine dusin skoleproskekter om Australia, maa jeg arlig innromme at jeg aldri har hort om Katja Tjuta for, som er en slags monolitt fjellkjede kun et steinkast unna Uluru. Den var minst like spektakular som den mye mer beromte og omtalte naboen. Saa kjorte vi tilbake til campen og fortet oss aa spise lunsj. For naa skulle nemlig jeg paa helikopter tur over Uluru (!!!). Jeg har aldri kjort helikopter for, saa aa kombinere det med utsikt ned mot Uluru var perfekt. Jeg fikk til og med sitte foran i helikopteret. Og du og du, jeg sier bare, tidenes adreanlin kick. Tok sikkert 400 bilder, lagde faktisk en film ogsaa, men det eneste jeg presterer aa si er ”Omg, that’s Uluru”, hoho. Helikopterturen maa nesten vare noe av det beste med hele safarien, rett og slett en helt fantatsik opplevelse, for aa bruke store ord. Da beina var trygt plantet paa jorden igjen, kjorte vi tilbake til Uluru for aa se om oppstigningen var blitt open, men den var framdles stengt. Saa da gikk vi heller rundt Uluru, var utrolig varmt, men var kjekt aa faa monolitten paa nart hold. Svette og halveis dehydrerte, saa vi solnedgangen og saa hvordan Uluru etter hvert skiftet farge. Bedre ble det da vi motte min kjare Anna Liisa, som jeg satt med paa flyet ned til Australia. Var kjempe koselig aa se hun igjen!

Neste morgen stod vi tidlig opp, for aa se om oppstigningen var open, og jammen santen var den ikke det ogsaa. Men for vi gikk av bussen, fikk vi noen ”fun facts” av busssjoforen. Han informerte oss om at mange hadde falt ned og dodd. En gang han hadde vart der, hadde en person falt og da liket kom ned, kunne man ikke se hvilket kjonn den omkomne var. Saa med en aldri saa liten klump i halsen, bestmte jeg med for aa gaa. Tror jeg aldri har vart saa redd i hele mitt liv. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forestilt meg, men jeg hadde iallefall trodd at sikkerheten skulle vare litt bedre, enn bare ett kjetting gjaret. Varst var det i begynnelsen, med bussjoforens ord frisk i minne, paa vei oppover det bratteste partiet. Men jeg kom meg da opp til slutt, til min store overraskelse. Var egentlig ikke saa veldig fysisk hardt, var vel mer en psykisk utfordring. Og folelsen aa staa paa toppen av Uluru kan rett og slett ikke beskrives. Helt uvirkelig! Alt kavet og stresset med aa komme opp, var verdt det jeg saa DEN utsikten. Paa veien nedover gikk jeg v-e-l-d-i-g sakte. Enkelte galninger lop jo narmest nedover, men jeg derimot var mer interressert i aa komme ned med livet i behold. Paa slutten begynte panikken aa overta, saa det endte med at jeg satt meg ned paa stompen og tviholdt rundt gjaret. Sakte, men sikkert kom jeg med ned til slutt. Tror jeg aldri har vaert saa glad for aa sitte meg ned i et forholdsvis behagelig buss sete og puste lettet ut. Men jeg maa innromme at jeg er utrolig stolt av meg selv som gjorde det. Tviler litt paa at mor og far deler den tanken, hadde nok ikke faatt lov av dem nei, hoho. Naa i ettertid har jeg litt daarlig samvittighet ovenfor aborginerene, siden det tross alt er hellig for dem. Men det var tross alt en once in a life time opportunity og det er vel bedre aa angre paa noe du gjorde, enn aa angre paa at du ikke gjorde det? Dagens visdomsord. Saa kjorte vi i 4 timer til vi kom til Kings Creek Station, hvor vi satte opp telt. Vi skulle gentlig gaa en lang tur til Kings Canyon, men den ble forkortet, ettersom alle var slitne og trotte etter aa ha oppstiget Uluru.

Neste dag kjorte vi til Alice Springs, den storste og mest siviliserte byen i Australias outback. Paa veien stoppet vi paa en kamel gaard. Visste dere forresten at Australia er det landet med flest kameler i hele verden? Uansett, der satt vi paa kameler som narmest galoperte! Det gikk utrolig fort, jeg var overbevist om at Christine og meg kom til aa falle av. Men vi overlevde da det ogsaa. Etterpaa spiste vi lunsj, kamelburgere stod paa menyen, hoho. Litt dobbelmoral ute aa gaar. Uansett, det smakte ganske godt og det skal visstnok vare spekket med protein og inneholde minimalt med fett. Slettest ikke verst. Paa ettermiddag gikk hele gjengen ut for aa spise paa restaurant i byen. Som vanlige, ikke fult saa fancy restauranter, saa jeg for meg at underholdningen skulle bestaa av noen menn godt opp i 50 aarene, som aldri helt naadde drommen om berommelse og plate-kontrakt, men som med et smil om munnnen skulle spille gamle klassikere. Men neida, underholdningen bestod av at en gal zoo mann viste fram forskjellige ogler og slanger. Da mast iallefall jeg alt som kan kalles appetitt, ussssj.

Neste morgen (beklager at alle avsnitt starter med det, ordforraadet er ikke paa sitt beste for tiden og jeg begynner aa miste alt som heter inspirasjon til aa skrive videre paa dette innlegget) gikk vi forst aa saa paa utsikten fra Alice Springs hoyeste punkt, vi kom oss dit med buss vel og merke. Saa skulle vi paa omvisning i Alice Springs Desert Park, der jeg til min store fortvilelse fikk gjennsynn paa gaarsdagens underholdning. Han fortalte om alle sine kalde venner og hvor snille og harmlose de egentlig var. Bullshitt. Han forklarte ogsaa hva vi maa gjore hvis vi treffer paa en slange. Da skal man visstnok staa helt stille. Har mine tvil paa at jeg hadde klart aa gjennomfore det, sannsynligheten er vel storre for at jeg enten hadde besvimt, skreket eller lopt som galning. Men kjenner jeg meg selv rett hadde det nok blitt en fin miks av alle tre. Jeg fikk tilbum om aa holde slangen, noe jeg overraskende nok, sa pent nei til. Jeg regner med at jeg ikke trenger aa nevne at jeg er ekstremt redd for slanger. Men jeg maa nesten skryte litt av meg selv, jeg tok faktisk paa slangen i knappe ett tidels av et sekund, noe som faktisk er ganske bra for aa vare meg. Etterpaa besokte vi The School of Air, som har base i Alice Springs. Er rart aa tenke paa at mange australske skolebarn aldri har vart paa en ekte skole for. De bor rett og slett saa langt ode, ofte paa store gaarder midt ute i ingenmannsland, at de blir undervist via internett og web cam. For gikk undervisningen, som sikkert de fleste av dere vet, via radio. Akkurat som Sonny i Skippy. Sidespor. Saa gikk vi paa The Flying Doctor museum. Siden avstandene er helt enrome i Northen Terriotry og Australia generelt for den slags skyld, har de flying doctor. Saa da kommer de med sykehelikoptre istedenfor sykebil. Er ingen tvil om at de legene og ikke minst sykepleierne gjor en veldig bra jobb. Resten av ettermiddagen hadde vi tid til aa utforske byen paa egenhand. Norwegian Crew anskaffet seg dermed suvenirer og annet knas. Paa kvelden dro vi paa Didgeridoo konsert. Var aborginsk musikk, selv om det ironisk nok var en hvit aussie som spilte. Men han hadde visstnok bodd hos en aboriginsk stamme i flere aar, saa han visste hva han holdt paa med. Paa slutten skulle alle faa lov til aa vare med og han delte dermed ut forskjellige instrumnter til publikum. Christine og meg fikk hver vaar rytmesak, saa vi stilte oss engasjert opp paa scenen, siden trommene skulle staa der framme. Men neida, alle de andre fikk utdelt det samme som oss, saa vi maatte pent gaa ned igjen, hoho. Til tross for denne litt smaa pinlige sitausjonen, synes jeg konserten var skikkelig bra, selv om enkelte av tyskerne sovnet.

Dagen etter kjorte vi i knappe 6 timer til Tennat Creek. Paa veien stoppet vi forresten og saa paa The Eggs of the Rainbow Serpent. Midt i odemarken ligger det mange svare, runde steiner. Ganske fascinerede i grunnen. Jeg tenker bare, hvordan i all verdens land og rike havnet de der? Dagens nott. For hver dag som gikk ble det bare varmere og varmere. Og naa som vi offisielt hadde entret tropene, begynte det sakte, men sikkert aa blir for varmt. Det som er hovedproblemet er strengt talt ikke varmen, men fuktigheten i luften. Uansett, den natten sov vi ogsaa under open himmel. Var ikke like stjerneklart denne natten, men var veldig koselig likevel. Dag 11 gikk vi paa enda en tur. Var helt dodende varmt, saa passet utmerket at rett ved campingplassen var det en varmekilde. Ikke mitt mest forfriskende bad, men var likevel deilig med ett dypp. Eller, det var vel ikke akkurat ett dypp, tror vi var i vannet i minst tre timer. Sammen med varmen, kom ogsaa dyrene. Og nei, jeg saa ingen slanger, har faktisk ikke sett en vill slange i Australia (enda?) men frosker derimot begynte aa dukke opp overalt. Baade i dusj og toalett, til Ida sin store fortvilelse. Neste dag kjorte vi i omlag 5 timer til Kakdu Nasjonalpark. Her fikk vi omvisning i omraadet, der vi fikk se mange hulemalerier, som er flere tusen aar gamle. Utrolig fasinerende! Saa var det bare to dager igjen med safari. Den nest siste dagen kjorte vi til endepunktet Darwin, som er State Captial of Northen Territory. Paa veien stoppet vi paa the Arnheim Highway for aa gaa paa krokodille crusie. Det var ikke snakk om noen tamme krokodiller her nei, hvis det i det hele tatt finnes. Her snakker vi store og ville krokodiller. Vi kjorte nedover en elv og jeg saa iallefall 4 krokodiller, den ene var hele 5 meter! Skummelt aa faa de saan paa nart hold, men null stress, kjeledress.

Den siste natten i telt var rett og slett helt uutholdeig. Var sikkert 35 grader og helt sykt med fuktighet i luften. Outback mennesket inni meg var rimelig mettet, saa uten air condition i et klamt og lite telt, ble det ingen skjonnhetssovn paa meg. Jeg klarte ikke aa sove i det hele tatt og det eneste jeg mestret aa si i lopet av natten var, ”jeg maa ha vann, jeg maaaa ha vann” paa repeat. Saa det var ikke saa veldig sorgmodig aa pakke ned teltet for aller siste gang. Om morningen gikk vi paa sigthsing i sentrum. Maa si at jeg likte Darwin kjempe godt, en utrolig fin by. Men jeg kunne aldri bodd der i ni maaneder, er rett og slett for varmt. Det er kjempe mange fine strender der, men man kan ikke bade der paa grunn av saltvannskrokodillene. Uansett, etterpaa gikk vi paa et krigsmuseum. Darwin ble bombet sonder og sammen av japaneserne i 1945, saa alt maatte bygges opp igjen etter krigen. Resten av formiddagen hadde vi fritid til aa gjore det vi ville. Norwegian Crew hadde planer om storshopping, men vi innsaa det at vi alle var trotte og slitne, saa vi endte heller opp paa en cafe og slappet av. Om kvelden spiste vi middag paa Darwin Harbour. Der tok vi ogsaa et aldri saa lite kveldsbad. Og ta det er rolig mamma, det var ingen saltvannskrokodiller der. I 10 tiden kjorte vi til flyplassen og tre timer seinere gikk flyet fra Darwin til Brisbane. Paa flyplassen i Brisbane ble hele gjengen splittet. Var ganske saa trist aa si hade til alle sammen, spesielt til de to norske jentene. Men vi har allerede planer aa ha Norge reunion i Gold Goast til sommeren, saa det blir bra! Ida og meg maatte fint vente i to timer for vi fikk satt oss paa flyet til Mackay. Var utrolig deilig aa komme hjem til sin egen seng og mote vertsfamilien igjen. Samtidig var det en smule trist, for jeg fikk litt ”ferien er over” folelse. Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, merket bare at savnet etter familie og alle venner snek seg paa. Men nok om det. Jeg har hatt en alle tiders tur, blitt kjent med mange supre mennesker og sist, men ikke minst vart paa toppen av Uluru. Hurra, der var tidenes lengste blogg innlegg over.


MASSE BILDER KOMMER