Tusen klemmer fra Hanne Lise
søndag 12. desember 2010
Brisbane med Sofie
Nå er det vel på tide med en aldri så liten update igjen! Dere kan skylde på søte Sofie , som jeg møtte på safarien, for mitt fravær, ettersom jeg har tilbragt de siste fjorten dagene med hun. Den første uken kom hun opp til Ida og meg i Mackay. Planen var at vi skulle gå på stranden hver dag og tanne, men vi var desverre ikke så heldig med været at det gjorde noe, så mesteparten av tiden ble tilbragt inne. Vi tok oss vel og merke en liten tur til stranden, men da begynte det å regne både katter og hunder, så vi endte opp gjennomvåte og kalde. Høres ikke så veldig ut som sommer i Australia nei, men til tross for at værgudene gikk i mot oss, hadde vi tre det veldig kjekt sammen! Fikk forresten en svær pakke fra min kjære familie i nord, med både melkesjokolade, smash, appelsin sjokolade, leverpostei med smilegutten fint på plass, makrell i tomat, risengrøt, Bergens fiskesuppe, Freia gele + sjokolade mosse og sist men ikke minst brunost og havre knekkebrød. Tusen hjertelig takk for alt sammen! Pakken ble veldig godt tatt i mot av både vertsfamilien og tre godte syke nordmenn og før vi visste ordet av det hadde all sjokoladen forsvunnet. Vertsfamilien var spesielt begeistret for både appelsin sjokoladens smak og konsept. Den siste dagen, tittet solen fram, så da slappet vi av ved bassenget mitt og alle tre mestret å bli temmelig grise rød på overraskende kort tid. Den dagen reiste Sofie og jeg til Brisbane, som er Queensland hovedstad og største by. På søndagen var det, hold dere fast, MUSE konsert som stod for tur. For dere som er litt utenforstående er det mitt yndlings band over alle verdens band! Så Sofie stakkeren, som så vidt hadde hørt en eneste sang, ble tvunget med på konsert. Og ikke bare måtte hun være med, hun måtte også møte opp sammen med en overlykkelig Hanne Lise med tusen sommerfugler i magen, klokken tre utenfor konsert lokalet, fem timer før konserten begynte. Ingen kjære mor her i huset nei, hoho. Uansett, konserten var helt fantastisk, aldri opplevd lignende! Var bare en person mellom oss og scenen, så hadde utrolig gode plasser. Muse var rett og slett helt rå live, var så og si fult hus og stemningen var det ingen ting å si på, hadde knapt ingen stemme igjen 4 timer seinere. Herlig! De andre dagene var vi så og si på shopping hver eneste dag. Jeg endte opp med å kjøpe litt mer enn planlagt, men sånn er det vel forsåvidt alltid med meg. Kjøpte den fineste kjolen jeg noensinne har sett, mymymy og ingen i Norges rike har make, slettes ikke verst. Den ene kvelden tok Sofie og meg city kat, som er en ganske så fancy ferge som kjører rundt på elven som er midt i Brisbane sentrum. Var helt utrolig fint å se Brisbane by night, masse julelys overalt! Kan ikke akkurat si at julestemning er helt på plass enda. Det til tross for at Sofie og meg hadde juleverksted med norsk julemusikk, julebrus og pepperkaker. De to sistnevnte ble innkjøpt på IKEA. Sofie skulle kjøpe noen småting til rommet og da fant vi ut, til får store overraskelse, at de har en egen mat avdeling. Så der kjøpte jeg blant annet knekkebrød, pepperkaker og ballerina kjeks. Sofie, som er halvt svensk, tok helt av og endte opp med en svær pose med mat fra søta bror. Hadde det utrolig kjekt i Brisbane, Sofie sin vertsfamilie var kjempe hyggelig, ganske så mye liv i heimen med 4 små unger, men de var da fryktelig søte! I går kom jeg altså hjem fra Brisbane, utrolig fin by og litt mer som skjer der sammenlignet med varme Mackay, men den har vel også sin sjarm, til tross for at det ikke går noen busser på søndager. Ja, alle her kjører bil overalt, så offentlig transport er latterlig dårlig. Ellers skal jeg bare være hjemme denne uken, i morgen skal en vennine overnatte. Da blir det gossip girl maraton og jordbær, skal nok bli bra! Forhåpentligvis bedrer været seg, for da skal jeg sykle ut til stranden hver dag med noen amigos. Har visst vært kjempe fint vær her når jeg var i Brisbane, men da jeg kom hjem begynte det å regne. Dårlig karma anyone? Men nå skal jeg og vertsmor se på PS. I love you. Håper det går fint med alle sammen hjemme! Tenker masse på dere! Skal jeg lyd fra meg snart, har en veldig god nyhet som jeg ikke skal røpe riktig enda, men i mellomtiden får dere kos dere i verdens vakreste land.
Tusen klemmer fra Hanne Lise
Tusen klemmer fra Hanne Lise
lørdag 27. november 2010
Year 11 camp
Kom hjem fra Year 11 camp på fredag og har vært skikkelig travel siden den gang, men nå er det vel på tide å presse inn litt tid til bloggen. Kort og godt, year 11 camp var kjempe kjekt! Vi var vel omtrent 100 elever som reiste, omlag en tredel av alle i year 11. Vi befant oss på Holiday Bay, omlag en times kjøretur fra Mackay. Veldig fint sted, med gåavstand til strand, volleyball + tennis bane. Vi ble delt opp i forskjellige grupper, alle med hver sin farge. Jeg var så heldig som ble plassert i den gule gruppen, så da måtte shopping til, ettersom vi måtte gå i vår gruppe sin farge. På dagtid gjorde vi forskjellige aktiviter, groupbuilding er et ganske passende ord. Den første kvelden hadde vi the great hyperdome. Alle måtte kle seg ut i cowboy klær og vi hadde linedance. Begynte å hølje ned, men var likevel en utrolig morsom kveld. Dagen etter hadde vi Mackay High Olympic Games på stranden. Det hele ble avsluttet med mel krig - ja du leste riktig, MEL. Så alle endte opp ganske hvite, så derfor løp 100 hvite elever i sjøen, sammen, må ha vært litt av et syn kan jeg tenke meg. Alle var også med på å lage en musikkvideo, til Black Eyed Peace's "Tonight gonna be a good night". Var utrolig morsomt å se resulatet, den ble faktisk overraskende bra! På kvelden hadde vi Mocktail. Alle hadde fått i oppdrag å kjøpe kjole eller dress på bruktbutikk, her var det nemlig om å gjøre å se verst ut. Jeg fikk låne en vennine sin mor sin gamle hippie drakt, så jeg følte meg ganske så ufresh, så mission completed! Vi ble delt opp i par, jeg var desverre ikke så heldig med min date, ettersom han har stalket meg litt i det siste. Så hipp hurra for god karma. Til tross for dette var det en ganske så uforglemmelig kveld, alle danset på stranden i måneskinn. What a cliché. Dag 3 var det tid for the Great Tressure Hunt, som på godt norsk vil kalles en rebus. I løpet av de 4 timene mestret det gule laget å både synge og danse for strangers, lage menneskepyramide, oppstige et fjell, regne mattestykker, samle kokonøtter og få ekstremt store gnagsår både her og der. Fin miks! Var totalt utslitt etterpå, var nesten like støl som etter 7fjellsturen, men bare nesten. Den siste kvelden hadde hver gruppe ansvar for underholdning. Alle var kjempe flinke, kan desverre ikke si det samme om min gruppe, men men. Lærene var forresten intet unntak. De etterlignet forskjellige elever, det var vel nesten på grensen til uthenging, men de det gjalt tok det stort sett med et smil. Neste dag var det tid for hjemreise. Men først ble vinnere kåret og priser utdelt. Så var det tid for warm fussies. Alle måtte skrive et annonymt brev til de man var på gruppe med og flere hvis ønskelig. Jeg fikk faktisk overraskende mange, utrolig koselig å lese, ble god og varm inside! Year 11 camp var rett og slett helt fantastisk, både nye bekjentskap og vennskap ble stiftet! Ellers feiret vi vertsmoren sin 40 års dag i går kveld, var utklednings party. Min vertsmor var princess, mens jeg var engel for anledningen. I morgen kommer forresten min kjære Sofi som jeg måtte på Outback safarien. Hun skal være her en uke, så skal jeg ned til Brisbane med hun i enuke. Gleder meg masse masse. Håper alt går bra med dere der hjemme, kos dere med snø (?) og kulde. Tiltross for at jeg har sol og sommerferie, må jeg innrømme at snø og vinter er savnet. Og dere. Selvsagt.
Mange klemmer fra Hanne Lise
Mange klemmer fra Hanne Lise
fredag 19. november 2010
Marine Camp og Hamilton Island ++
Ja, tro det eller ei, men nå som jeg faktisk har min egen pc, har jeg ikke lengre noen unnskyldning for å ikke blogge, so here we go, nytt blogginlegg. Må nesten ta å fortelle mer om hva som har skjedd i høst, selv om det egenntlig heter vår her på denne siden av kloden. Merkelige saker. Uansett. Den 27- 29 oktober var jeg på Marine Camp, vi var vel sikkert om lag 40 studenter som har Marine Studies minus meg. Jeg hadde Marine Studies før vel og merke, men denne termen byttet jeg til Legal studies, tilsvarende rettslære. Men siden jeg er en sååå søt og snill utvekslingselev, hoho, fikk jeg lov til å være med på Marine camp likevel. Vi reiste til Arlie Beach, der vi tok ferge til øyen Hook Island. Vi snorklet ved the Great Barrier Reef, noe som var en helt fantastisk opplevelse. Så kjempe mange fisker i alle regnbuens farger. Var utrolig fint, litt skummelt i begynnelsen, men er kjempe glad jeg gjorde det. Ble også enda bedre kjent med folk, på godt og vondt. Men var en kjempe fin tur, været var perfekt, så for min del som ikke hadde noe Marine Studies prosjekt å jobbe med, ble mesteparten av tiden tilbragt ved stranden eller i hengekøyen. Hardt liv sa du? Har vært enda mer på farten denne "høsten". Forgje helg reiste Anne Marte, Ida og jeg sammen med førstnevnte sin vertsfamilie, til Hamilton Island - en veldig populær ferieøy i området. Vi bodde på vårt eget hotell rom med egen balkong, med utsikt til stranden og tidenes blåeste hav. Var desverre ikke så heldig med været, regnet desverre mesteparten av tiden, men vi klarte da å ha det kjekt likevel! Ellers har det vel ikke skjedd så forferdelig mye. Har vært mye på stranden og klarte å opparbeide en ganske så god brunfarge, men den har sakte med sikkert begynt å fade away. Har faktisk vært skikkelig dritt vær her i det siste, helt out of the blue begynner det å plaske ned. Men heisann hoppsann, nok snakk om været. Siden sist har jeg vært i bursdag, vært masse med venner og for ikke så alt for lenge siden hadde vi Norwegian Night. Vi gjorde et ganske så tappert forsøk på å lage hjemmelagde boller, noe ingen vet hva er her, men bollene endte opp rimelig svarte. Abropo norsk mat, fikk en pakke fra familien Tvedt for ikke så alt for lenge siden, med både Brunost, melkesjokolade og Smash. For å være ærlig så har jeg aldri vært så veldig begeistret for brunost, men du og du, så godt det smakte her nede. NAM! Jeg har også mestret å gjøre noe litt tåpelig, jeg har stripet håret. Hoho, ikke vet jeg hva jeg tenkte på, ble litt for lyst etter min smak, men det var ganske så lyst fra før av ettersom jeg har vært så mye i solen. I dag hadde jeg forresten matte eksamen, som også var min siste skoledag for 2010! Føles velt fortjent etter alt stress med mange mange framføringer, innleveringer og eksamner. Men før jeg kan si jeg har 100 % sommerferie, skal jeg på Year 11 camp! Gleder meg masse til det, har en følelse av at det kommer til å bli meget bra!
Håper alle dere der hjemme har det fint, jeg savner dere alle.
Mange klemmer fra Hanne Lise
Håper alle dere der hjemme har det fint, jeg savner dere alle.
Mange klemmer fra Hanne Lise
onsdag 17. november 2010
Brisbane 7-11 okotber
Ja, til tross for mitt fravær så lever jeg! Dere kan takke min ikke fult så kjære lap top, som bestemte seg for at nok var nok, for tidenes (min) lengste bloggpause. Vertsfamilien sin stasjonære fikk virus, noe min uskyldige blogg desverre fikk skylden for, så da den var blitt fikset, var det null adgang for hanneliseiaustralia.blogpsot.com i flounder court 9. Men i dag fikk jeg en pakke fra nord, så nå er jeg en svært kry og lykkelig eier av en hvit liten sak. Herlig! Uansett, mye har skjedd siden sist, så det er vel på høy tid at dere får en aldri så liten oppdatering. Så jeg får vel ta det fra begynnelsen av. 7 oktober, bar det av gårde til Brisbane sammen med vertssøster og vertsmor. Den første dagen reiste vi til Surferes Paradise og tilbragte dagen i Dream World, en av Australias sørste fornøyelsesparker. Jeg har aldri vært noen spesielt big fan av fornøyelsesparker, men hadde det faktisk utrolig kjekt, selv om det bøttet ned på Bergen vis! Mestret å ta the giant drop, feel free to google it. Hvis ikke, kan jeg informere dere om at det er verdens høyeste free fall ride på 119 meter. Fikk selvfølgelig kalde føtter på veien opp, men da var det for seint å snu. Rett og slett det sykeste jeg noensinne har vært med på. Fikk nesten ikke puste på veien ned, festlig å se bildet som ble tatt på veien nedover, jeg så ut som jeg hadde sett en spøkelse. Nei, jeg tar ikke den igjen for å si det sånn! Jeg presterte også å ta en helt forferdelig klo, to vanntømmer railroads og en ganske så grufull berg og dal bane. Holdt også verdens søteste koala baby, så utrolig myk og god. Kunne gjerne byttet ut den med hunden, hihi. Hadde egentlig lovd vertsmor at jeg skulle holde en slange, men jeg følte jeg hadde faced my fears nok for den dagen. På Dream World kan man også ta gammeldagse bilder, så jeg ble fotografert i kjole, hatt og parasol. Ble overraskende bra, så faktisk ut som det var tatt på 1800 tallet. Slettes ikke verst! På lørdagen var vi på shopping, på et ganske skuffende shoppingsenter, men jeg klarte visst å ende opp med å kjøpe noe likevel, hoho. På kvelden var vi i 40 års dag til vertsmor sin bestevenn, noe som var grunnen til vår lille visit. Dagen etter, etter mye klabb og babb fikk jeg møte Sofi, som jeg ble kjent med på safarien. Var utrolig koselig å se hun igjen! Den kvelden var det nesten storm og det var faktisk utrolig deilig å sitte inne i en god og varm stue med teppe og drikke varm kakao. Det var først da - til min store overraskelse, at jeg merket at jeg savnet høsten. Hadde en veldig fin helg i Brisbane, men fikk ikke sett så mye til Brisbane sentrum at det gjorde noe, men det skal jeg ta å fikse i sommerferien. For da skal jeg ned å besøke Sofie en uke, gleder meg! Skal ta å blogge mer i morgen, tenker å dele innleggene litt opp, sånn at ikke alle ender opp som det forrgje, hoho! Nå skal jeg ha litt kvalitetstid med dataen min, skal se på de nyeste episodene av gossip girl, hihi! xoxo
onsdag 6. oktober 2010
Northen Territory Safari
Nå har jeg endelig kommet hjem fra den berømte Outback safarien, som jeg så fint har reklamert for den siste tiden. Jeg har rett og slett ikke hatt noen krefter til å blogge før i dag, er ikke bare bare å sove i telt i 12 dager skal jeg si dere. Har opplevd så mye, er mange inntrykk å fordøye, men skal prøve som best jeg kan å sette ord på hva som har skjedd i løpet av de to siste ukene.
18 september reiste jeg, sammen med Ida, klokken halv 7 fra Mackay til Brisbane. Der møtte vi alle de 44 utvekslingsstudentene som vi skulle reise sammen med. Det viste seg, til min store fortvilelse, at 35 av dem var tyskere, skal gå dypere inn på det seinere, det er for så vidt et kapittel for seg selv. Men heldigvis var det ikke bare Ida og meg som skulle representerte norsk ungdom, to andre jenter fra Norge, som var helt herlige begge to, skulle være med på turen. Det var også to gutter fra Brasil, to jenter fra Italia og en jente fra Japan. Flyet fra Brisbane til Sydney var dessverre en time forsinket, noe som førte til at 60 dyrebare minutter i Sydney gikk til spille. Da vi først ankom Australias største by bar det rett av gårde til den verdenskjente Bondi Beach. Var utrolig fint der, et steinkast unna fikk jeg til og med øye på mitt framtidige hjem, skal bare vinne i lotto først. Og for dere som mangler trenings inspirasjon, er det bare å ta turen, maken til flotte og veltrente mennesker på et sted skal man lete lenge etter. Uansett, vi spiste lunsj på en koselig cafe og spaserte på stranden, var deilig å få strekket litt på beina etter to flyturer tidligere på dagen. Var forresten på jakt etter en life gard, men det var dessverre ingen i sikte. Så til min store skuffelse ble det ingen bilder med en brunbarket life guard fra Bondi Beach på meg, men det var kanskje like greit, ettersom det nye og alt for dyre minnekortet til speilrefleksen streiket den første dagen og alle bildene fra Bondi forsvant. Utrolig kjipt i grunnen, men jeg skal ikke klage, shitt happens. Etterpå busset vi rundt i choachen, og fikk sett enda mer av Sydney. Seinere på dagen fikk jeg endelig sett det berømte Opera Huset, og du og du, så flott det er! Rett og slett en praktfull bygning. Og for ikke å nevne Harbour Bridge, utrolig fint. Enda bedre ble det da mørket senket seg og man kunne se alle lysene, nåwi goot alstå.
Dagen etter, bar det av gårde innover i landet, var trist å si hade til Sydney etter bare en dag, håper virkelig at jeg får kommet meg tilbake dit før jeg vender nesen hjemover mot Norge i april. Uansett, humøret mitt var ikke akkurat det beste den morningen, ettersom både betalingskort og kreditt kort streiket og jeg var kun eier av en enslig 5 dollar-lapp. Men på veien stoppet vi utenfor Newcastle for å spise frokost, så jeg gjorde et siste forsøk og jammen fikk jeg ikke tatt ut penger også. Ble utrolig lettet, så endte opp med at jeg feiret med et aldri så lite banan brød stykke. Litt sunt og veldig veldig godt, fin kombinasjon spør du meg. Den første dagen på veien kjørte vi i hele 9 timer til vi kom fram til Dubbo. Der satt vi opp teltene før første gang. Var faktisk utrolig kaldt, det vil si 6 grader, hoho, så en god del av oss satt i en liten ”varmestue” og drakk toddy, høres ikke ut som Australia nei. Den natten var rett og slett helt forferdelig, lenge siden jeg har frosset så mye, så dagen etter, på vei til Broken Hill, som tok hele 10 timer, anskaffet Ida og meg hver vår varme bestefar genser og tykke sokker. Den neste natten falt faktisk teltet til Ida og meg ned, på mystisk vis, så det endte med at vi måtte snike oss inn i varmestuen midt på natten og ligge oss der.
Neste dag krysset vi the South Australian boarder og 9 timer seinere var vi framme i Port Augusta. Det skjedde egentlig ikke noe spesielt de tre dagene etter Sydney, kjørte mye, Australia er svært, nesten like stort som Europa, minus Russland vel og merke. Men ble bedre kjent med de som var med, spesilt de norske, love them. Tyskerne sine matvaner ble også nøye observert de første dagene, eller det var vel ikke så veldig vanskelig å ikke legge merke til det. For fy fabian, som mamma ville sagt, maken til matlyst har jeg aldri sett. Var mat buffe til hvert måltid og tyskerne de LØP, nei, jeg tuller ikke, de løp til buffen. Fikk litt kampen for tilværelsen følelse. For ikke å nevne så snek de. Så det endte som oftest med at the Norwegian Crew fikk mat sist. Tyskerne hadde allerede stilt seg i kø til sin andre porsjon, før vi hadde fått forsynt oss. Matglede.
Den femte dagen kjørte vi til Cooper Peedy, tok vel om lag 7 timer eller noe i den duren. På veien stoppet vi mang en gang for å se på salt lakes, utrolig fin natur! Uansett, Cooper Peedy er også kjent som ”The Opal Capital of the World”, det var nemlig det første stedet i verden hvor mineralet Opal ble funnet. Det som er det mest unike med Cooper Peedy er likevel at så å si alle husene er under bakken, hulemennesker sa du? Nei, innsidene av huset kunne vært hvilket som helst vanlig hus, men på utsiden ser du bare en huleinngang. Ganske fascinerende i grunnen. Vi var på både en opal demonstrasjon og museum, der vi lærte mye om Opals historie og verdi. Etterpå gikk the Norwegian Crew på noe som var ment som en helt uskyldig tur på matbutikken i byen, for å kjøpe iskaffe (av alle ting). Uansett, utenfor stod det en aboriginer, og etter at vi hadde gått noe meter, begynte han å kaste stein på oss. Og da tenker jeg ikke på små singel, det var store saker, som ikke var mange cm unna hodene våre. Vi fikk jo panikk og med hjertet i halsen begynte vi å løpe som bare det. Vi klarte heldigvis å riste han av oss, men det var likevel utrolig ekkelt. Ikke misforstå meg, jeg prøver på ingen som helst måte å framstille alle aborginere som galninger, men det var ikke akkurat det beste førsteinntrykket å ta med seg videre. I Cooper Peedy bodde vi på et slags hotell under bakken, der ble vi kjent med noen vanlige aussies fra Melbourne, som var på klassetur. De var utrolig hyggelige og på kvelden spilte han ene gitar og alle sang, var kjempe koselig. Var utrolig deilig å få en pause fra telt og hardt soveunderlag, til fordel for behagelige senger.
Morningen etter lette vi etter opals, men jeg fant dessverre ingen. 7 timer etter at vi hadde kjørt fra Cooper Peedy var vi framme ved campingplassen vi skulle bo på, nå befant vi oss altså i The Northen Territory og kun en drøy times kjøretur fra Uluru (!!!!!). Her så jeg den fineste solnedgangen jeg noensinne har sett, hadde dessverre bare det lille digital kameraet for hånd, så ble ikke de beste bildene, men fikk en tysker til å ta noen bilder av Sofi (en av de norske) og meg. Vi oppdaget noen tyskere som stod å smugrøykte, så da vi så noen frukter som vokste på trærene rett ved siden av oss, kunne vi ikke stå i mot fristelsen. Det endte altså med at de to framtidige kols-pasientene fikk seg en fin liten overraskelse da vi begynte å kaste frukt på dem, hihi, det hadde de faktisk bare godt av. Seinere lagde vi camp fire og alle satt seg rundt det, ganske så idyllisk i grunnen. Den natten sov vi faktisk bare i sovepose, uten telt. Jeg var sikkert våken en time etter alle de andre hadde sovnet. Var så utrolig deilig å bare ligge i soveposen og se på alle stjernene. Var fullmåne og helt bekmørkt og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har sett så mange stjerner i hele mitt liv. Toppen av kransekaken var dog da jeg så et stjerneskudd og ja, det er helt sant. Satser på at ønsket mitt kommer i oppfyllelse.
Saa hadde endelig dagen kommet. En gammel drom skulle komme i oppfyllelse. Uluru, ogsaa kjent som Ayers Rock, stod for tur. Saa tidlig den morgenen, narmere bestemt, klokken 5 stod vi opp og satte kursen mot Uluru. Jeg hadde sikret meg kongeplass helt framme i bussen, saa jeg var faktisk den aller forste som saa Uluru. Var helt uvirkelig aa see den for forste gang, tenkte bare paa alle de gangene jeg har hatt prosjekt om Australia og fortalt om den majestiske monolitten som ligger midt i ute i ingenmannsland og naa saa jeg den faktisk med egene oyne. Saa planen var altaa at vi skulle klatre opp Uluru, tidlig den morningen. Men da var desverre oppstigningen stengt, paa grunn av vind. Det var vel saa og si helt vinstille. Uluru er hellig for aboriginerne, saa de liker ikke at turister klatrer opp, derfor er oppstigningen som oftest stengt. Da vi kom hadde faktisk oppstigningen var stengt i over en maandeds tid, saa kom ikke som noen stor overraskelse egentlig. Ganske skuffet hele gjengen dro vi til Katja Tjuta istedet. Til tross for mine dusin skoleproskekter om Australia, maa jeg arlig innromme at jeg aldri har hort om Katja Tjuta for, som er en slags monolitt fjellkjede kun et steinkast unna Uluru. Den var minst like spektakular som den mye mer beromte og omtalte naboen. Saa kjorte vi tilbake til campen og fortet oss aa spise lunsj. For naa skulle nemlig jeg paa helikopter tur over Uluru (!!!). Jeg har aldri kjort helikopter for, saa aa kombinere det med utsikt ned mot Uluru var perfekt. Jeg fikk til og med sitte foran i helikopteret. Og du og du, jeg sier bare, tidenes adreanlin kick. Tok sikkert 400 bilder, lagde faktisk en film ogsaa, men det eneste jeg presterer aa si er ”Omg, that’s Uluru”, hoho. Helikopterturen maa nesten vare noe av det beste med hele safarien, rett og slett en helt fantatsik opplevelse, for aa bruke store ord. Da beina var trygt plantet paa jorden igjen, kjorte vi tilbake til Uluru for aa se om oppstigningen var blitt open, men den var framdles stengt. Saa da gikk vi heller rundt Uluru, var utrolig varmt, men var kjekt aa faa monolitten paa nart hold. Svette og halveis dehydrerte, saa vi solnedgangen og saa hvordan Uluru etter hvert skiftet farge. Bedre ble det da vi motte min kjare Anna Liisa, som jeg satt med paa flyet ned til Australia. Var kjempe koselig aa se hun igjen!
Neste morgen stod vi tidlig opp, for aa se om oppstigningen var open, og jammen santen var den ikke det ogsaa. Men for vi gikk av bussen, fikk vi noen ”fun facts” av busssjoforen. Han informerte oss om at mange hadde falt ned og dodd. En gang han hadde vart der, hadde en person falt og da liket kom ned, kunne man ikke se hvilket kjonn den omkomne var. Saa med en aldri saa liten klump i halsen, bestmte jeg med for aa gaa. Tror jeg aldri har vart saa redd i hele mitt liv. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forestilt meg, men jeg hadde iallefall trodd at sikkerheten skulle vare litt bedre, enn bare ett kjetting gjaret. Varst var det i begynnelsen, med bussjoforens ord frisk i minne, paa vei oppover det bratteste partiet. Men jeg kom meg da opp til slutt, til min store overraskelse. Var egentlig ikke saa veldig fysisk hardt, var vel mer en psykisk utfordring. Og folelsen aa staa paa toppen av Uluru kan rett og slett ikke beskrives. Helt uvirkelig! Alt kavet og stresset med aa komme opp, var verdt det jeg saa DEN utsikten. Paa veien nedover gikk jeg v-e-l-d-i-g sakte. Enkelte galninger lop jo narmest nedover, men jeg derimot var mer interressert i aa komme ned med livet i behold. Paa slutten begynte panikken aa overta, saa det endte med at jeg satt meg ned paa stompen og tviholdt rundt gjaret. Sakte, men sikkert kom jeg med ned til slutt. Tror jeg aldri har vaert saa glad for aa sitte meg ned i et forholdsvis behagelig buss sete og puste lettet ut. Men jeg maa innromme at jeg er utrolig stolt av meg selv som gjorde det. Tviler litt paa at mor og far deler den tanken, hadde nok ikke faatt lov av dem nei, hoho. Naa i ettertid har jeg litt daarlig samvittighet ovenfor aborginerene, siden det tross alt er hellig for dem. Men det var tross alt en once in a life time opportunity og det er vel bedre aa angre paa noe du gjorde, enn aa angre paa at du ikke gjorde det? Dagens visdomsord. Saa kjorte vi i 4 timer til vi kom til Kings Creek Station, hvor vi satte opp telt. Vi skulle gentlig gaa en lang tur til Kings Canyon, men den ble forkortet, ettersom alle var slitne og trotte etter aa ha oppstiget Uluru.
Neste dag kjorte vi til Alice Springs, den storste og mest siviliserte byen i Australias outback. Paa veien stoppet vi paa en kamel gaard. Visste dere forresten at Australia er det landet med flest kameler i hele verden? Uansett, der satt vi paa kameler som narmest galoperte! Det gikk utrolig fort, jeg var overbevist om at Christine og meg kom til aa falle av. Men vi overlevde da det ogsaa. Etterpaa spiste vi lunsj, kamelburgere stod paa menyen, hoho. Litt dobbelmoral ute aa gaar. Uansett, det smakte ganske godt og det skal visstnok vare spekket med protein og inneholde minimalt med fett. Slettest ikke verst. Paa ettermiddag gikk hele gjengen ut for aa spise paa restaurant i byen. Som vanlige, ikke fult saa fancy restauranter, saa jeg for meg at underholdningen skulle bestaa av noen menn godt opp i 50 aarene, som aldri helt naadde drommen om berommelse og plate-kontrakt, men som med et smil om munnnen skulle spille gamle klassikere. Men neida, underholdningen bestod av at en gal zoo mann viste fram forskjellige ogler og slanger. Da mast iallefall jeg alt som kan kalles appetitt, ussssj.
Neste morgen (beklager at alle avsnitt starter med det, ordforraadet er ikke paa sitt beste for tiden og jeg begynner aa miste alt som heter inspirasjon til aa skrive videre paa dette innlegget) gikk vi forst aa saa paa utsikten fra Alice Springs hoyeste punkt, vi kom oss dit med buss vel og merke. Saa skulle vi paa omvisning i Alice Springs Desert Park, der jeg til min store fortvilelse fikk gjennsynn paa gaarsdagens underholdning. Han fortalte om alle sine kalde venner og hvor snille og harmlose de egentlig var. Bullshitt. Han forklarte ogsaa hva vi maa gjore hvis vi treffer paa en slange. Da skal man visstnok staa helt stille. Har mine tvil paa at jeg hadde klart aa gjennomfore det, sannsynligheten er vel storre for at jeg enten hadde besvimt, skreket eller lopt som galning. Men kjenner jeg meg selv rett hadde det nok blitt en fin miks av alle tre. Jeg fikk tilbum om aa holde slangen, noe jeg overraskende nok, sa pent nei til. Jeg regner med at jeg ikke trenger aa nevne at jeg er ekstremt redd for slanger. Men jeg maa nesten skryte litt av meg selv, jeg tok faktisk paa slangen i knappe ett tidels av et sekund, noe som faktisk er ganske bra for aa vare meg. Etterpaa besokte vi The School of Air, som har base i Alice Springs. Er rart aa tenke paa at mange australske skolebarn aldri har vart paa en ekte skole for. De bor rett og slett saa langt ode, ofte paa store gaarder midt ute i ingenmannsland, at de blir undervist via internett og web cam. For gikk undervisningen, som sikkert de fleste av dere vet, via radio. Akkurat som Sonny i Skippy. Sidespor. Saa gikk vi paa The Flying Doctor museum. Siden avstandene er helt enrome i Northen Terriotry og Australia generelt for den slags skyld, har de flying doctor. Saa da kommer de med sykehelikoptre istedenfor sykebil. Er ingen tvil om at de legene og ikke minst sykepleierne gjor en veldig bra jobb. Resten av ettermiddagen hadde vi tid til aa utforske byen paa egenhand. Norwegian Crew anskaffet seg dermed suvenirer og annet knas. Paa kvelden dro vi paa Didgeridoo konsert. Var aborginsk musikk, selv om det ironisk nok var en hvit aussie som spilte. Men han hadde visstnok bodd hos en aboriginsk stamme i flere aar, saa han visste hva han holdt paa med. Paa slutten skulle alle faa lov til aa vare med og han delte dermed ut forskjellige instrumnter til publikum. Christine og meg fikk hver vaar rytmesak, saa vi stilte oss engasjert opp paa scenen, siden trommene skulle staa der framme. Men neida, alle de andre fikk utdelt det samme som oss, saa vi maatte pent gaa ned igjen, hoho. Til tross for denne litt smaa pinlige sitausjonen, synes jeg konserten var skikkelig bra, selv om enkelte av tyskerne sovnet.
Dagen etter kjorte vi i knappe 6 timer til Tennat Creek. Paa veien stoppet vi forresten og saa paa The Eggs of the Rainbow Serpent. Midt i odemarken ligger det mange svare, runde steiner. Ganske fascinerede i grunnen. Jeg tenker bare, hvordan i all verdens land og rike havnet de der? Dagens nott. For hver dag som gikk ble det bare varmere og varmere. Og naa som vi offisielt hadde entret tropene, begynte det sakte, men sikkert aa blir for varmt. Det som er hovedproblemet er strengt talt ikke varmen, men fuktigheten i luften. Uansett, den natten sov vi ogsaa under open himmel. Var ikke like stjerneklart denne natten, men var veldig koselig likevel. Dag 11 gikk vi paa enda en tur. Var helt dodende varmt, saa passet utmerket at rett ved campingplassen var det en varmekilde. Ikke mitt mest forfriskende bad, men var likevel deilig med ett dypp. Eller, det var vel ikke akkurat ett dypp, tror vi var i vannet i minst tre timer. Sammen med varmen, kom ogsaa dyrene. Og nei, jeg saa ingen slanger, har faktisk ikke sett en vill slange i Australia (enda?) men frosker derimot begynte aa dukke opp overalt. Baade i dusj og toalett, til Ida sin store fortvilelse. Neste dag kjorte vi i omlag 5 timer til Kakdu Nasjonalpark. Her fikk vi omvisning i omraadet, der vi fikk se mange hulemalerier, som er flere tusen aar gamle. Utrolig fasinerende! Saa var det bare to dager igjen med safari. Den nest siste dagen kjorte vi til endepunktet Darwin, som er State Captial of Northen Territory. Paa veien stoppet vi paa the Arnheim Highway for aa gaa paa krokodille crusie. Det var ikke snakk om noen tamme krokodiller her nei, hvis det i det hele tatt finnes. Her snakker vi store og ville krokodiller. Vi kjorte nedover en elv og jeg saa iallefall 4 krokodiller, den ene var hele 5 meter! Skummelt aa faa de saan paa nart hold, men null stress, kjeledress.
Den siste natten i telt var rett og slett helt uutholdeig. Var sikkert 35 grader og helt sykt med fuktighet i luften. Outback mennesket inni meg var rimelig mettet, saa uten air condition i et klamt og lite telt, ble det ingen skjonnhetssovn paa meg. Jeg klarte ikke aa sove i det hele tatt og det eneste jeg mestret aa si i lopet av natten var, ”jeg maa ha vann, jeg maaaa ha vann” paa repeat. Saa det var ikke saa veldig sorgmodig aa pakke ned teltet for aller siste gang. Om morningen gikk vi paa sigthsing i sentrum. Maa si at jeg likte Darwin kjempe godt, en utrolig fin by. Men jeg kunne aldri bodd der i ni maaneder, er rett og slett for varmt. Det er kjempe mange fine strender der, men man kan ikke bade der paa grunn av saltvannskrokodillene. Uansett, etterpaa gikk vi paa et krigsmuseum. Darwin ble bombet sonder og sammen av japaneserne i 1945, saa alt maatte bygges opp igjen etter krigen. Resten av formiddagen hadde vi fritid til aa gjore det vi ville. Norwegian Crew hadde planer om storshopping, men vi innsaa det at vi alle var trotte og slitne, saa vi endte heller opp paa en cafe og slappet av. Om kvelden spiste vi middag paa Darwin Harbour. Der tok vi ogsaa et aldri saa lite kveldsbad. Og ta det er rolig mamma, det var ingen saltvannskrokodiller der. I 10 tiden kjorte vi til flyplassen og tre timer seinere gikk flyet fra Darwin til Brisbane. Paa flyplassen i Brisbane ble hele gjengen splittet. Var ganske saa trist aa si hade til alle sammen, spesielt til de to norske jentene. Men vi har allerede planer aa ha Norge reunion i Gold Goast til sommeren, saa det blir bra! Ida og meg maatte fint vente i to timer for vi fikk satt oss paa flyet til Mackay. Var utrolig deilig aa komme hjem til sin egen seng og mote vertsfamilien igjen. Samtidig var det en smule trist, for jeg fikk litt ”ferien er over” folelse. Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, merket bare at savnet etter familie og alle venner snek seg paa. Men nok om det. Jeg har hatt en alle tiders tur, blitt kjent med mange supre mennesker og sist, men ikke minst vart paa toppen av Uluru. Hurra, der var tidenes lengste blogg innlegg over.
MASSE BILDER KOMMER
18 september reiste jeg, sammen med Ida, klokken halv 7 fra Mackay til Brisbane. Der møtte vi alle de 44 utvekslingsstudentene som vi skulle reise sammen med. Det viste seg, til min store fortvilelse, at 35 av dem var tyskere, skal gå dypere inn på det seinere, det er for så vidt et kapittel for seg selv. Men heldigvis var det ikke bare Ida og meg som skulle representerte norsk ungdom, to andre jenter fra Norge, som var helt herlige begge to, skulle være med på turen. Det var også to gutter fra Brasil, to jenter fra Italia og en jente fra Japan. Flyet fra Brisbane til Sydney var dessverre en time forsinket, noe som førte til at 60 dyrebare minutter i Sydney gikk til spille. Da vi først ankom Australias største by bar det rett av gårde til den verdenskjente Bondi Beach. Var utrolig fint der, et steinkast unna fikk jeg til og med øye på mitt framtidige hjem, skal bare vinne i lotto først. Og for dere som mangler trenings inspirasjon, er det bare å ta turen, maken til flotte og veltrente mennesker på et sted skal man lete lenge etter. Uansett, vi spiste lunsj på en koselig cafe og spaserte på stranden, var deilig å få strekket litt på beina etter to flyturer tidligere på dagen. Var forresten på jakt etter en life gard, men det var dessverre ingen i sikte. Så til min store skuffelse ble det ingen bilder med en brunbarket life guard fra Bondi Beach på meg, men det var kanskje like greit, ettersom det nye og alt for dyre minnekortet til speilrefleksen streiket den første dagen og alle bildene fra Bondi forsvant. Utrolig kjipt i grunnen, men jeg skal ikke klage, shitt happens. Etterpå busset vi rundt i choachen, og fikk sett enda mer av Sydney. Seinere på dagen fikk jeg endelig sett det berømte Opera Huset, og du og du, så flott det er! Rett og slett en praktfull bygning. Og for ikke å nevne Harbour Bridge, utrolig fint. Enda bedre ble det da mørket senket seg og man kunne se alle lysene, nåwi goot alstå.
Dagen etter, bar det av gårde innover i landet, var trist å si hade til Sydney etter bare en dag, håper virkelig at jeg får kommet meg tilbake dit før jeg vender nesen hjemover mot Norge i april. Uansett, humøret mitt var ikke akkurat det beste den morningen, ettersom både betalingskort og kreditt kort streiket og jeg var kun eier av en enslig 5 dollar-lapp. Men på veien stoppet vi utenfor Newcastle for å spise frokost, så jeg gjorde et siste forsøk og jammen fikk jeg ikke tatt ut penger også. Ble utrolig lettet, så endte opp med at jeg feiret med et aldri så lite banan brød stykke. Litt sunt og veldig veldig godt, fin kombinasjon spør du meg. Den første dagen på veien kjørte vi i hele 9 timer til vi kom fram til Dubbo. Der satt vi opp teltene før første gang. Var faktisk utrolig kaldt, det vil si 6 grader, hoho, så en god del av oss satt i en liten ”varmestue” og drakk toddy, høres ikke ut som Australia nei. Den natten var rett og slett helt forferdelig, lenge siden jeg har frosset så mye, så dagen etter, på vei til Broken Hill, som tok hele 10 timer, anskaffet Ida og meg hver vår varme bestefar genser og tykke sokker. Den neste natten falt faktisk teltet til Ida og meg ned, på mystisk vis, så det endte med at vi måtte snike oss inn i varmestuen midt på natten og ligge oss der.
Neste dag krysset vi the South Australian boarder og 9 timer seinere var vi framme i Port Augusta. Det skjedde egentlig ikke noe spesielt de tre dagene etter Sydney, kjørte mye, Australia er svært, nesten like stort som Europa, minus Russland vel og merke. Men ble bedre kjent med de som var med, spesilt de norske, love them. Tyskerne sine matvaner ble også nøye observert de første dagene, eller det var vel ikke så veldig vanskelig å ikke legge merke til det. For fy fabian, som mamma ville sagt, maken til matlyst har jeg aldri sett. Var mat buffe til hvert måltid og tyskerne de LØP, nei, jeg tuller ikke, de løp til buffen. Fikk litt kampen for tilværelsen følelse. For ikke å nevne så snek de. Så det endte som oftest med at the Norwegian Crew fikk mat sist. Tyskerne hadde allerede stilt seg i kø til sin andre porsjon, før vi hadde fått forsynt oss. Matglede.
Den femte dagen kjørte vi til Cooper Peedy, tok vel om lag 7 timer eller noe i den duren. På veien stoppet vi mang en gang for å se på salt lakes, utrolig fin natur! Uansett, Cooper Peedy er også kjent som ”The Opal Capital of the World”, det var nemlig det første stedet i verden hvor mineralet Opal ble funnet. Det som er det mest unike med Cooper Peedy er likevel at så å si alle husene er under bakken, hulemennesker sa du? Nei, innsidene av huset kunne vært hvilket som helst vanlig hus, men på utsiden ser du bare en huleinngang. Ganske fascinerende i grunnen. Vi var på både en opal demonstrasjon og museum, der vi lærte mye om Opals historie og verdi. Etterpå gikk the Norwegian Crew på noe som var ment som en helt uskyldig tur på matbutikken i byen, for å kjøpe iskaffe (av alle ting). Uansett, utenfor stod det en aboriginer, og etter at vi hadde gått noe meter, begynte han å kaste stein på oss. Og da tenker jeg ikke på små singel, det var store saker, som ikke var mange cm unna hodene våre. Vi fikk jo panikk og med hjertet i halsen begynte vi å løpe som bare det. Vi klarte heldigvis å riste han av oss, men det var likevel utrolig ekkelt. Ikke misforstå meg, jeg prøver på ingen som helst måte å framstille alle aborginere som galninger, men det var ikke akkurat det beste førsteinntrykket å ta med seg videre. I Cooper Peedy bodde vi på et slags hotell under bakken, der ble vi kjent med noen vanlige aussies fra Melbourne, som var på klassetur. De var utrolig hyggelige og på kvelden spilte han ene gitar og alle sang, var kjempe koselig. Var utrolig deilig å få en pause fra telt og hardt soveunderlag, til fordel for behagelige senger.
Morningen etter lette vi etter opals, men jeg fant dessverre ingen. 7 timer etter at vi hadde kjørt fra Cooper Peedy var vi framme ved campingplassen vi skulle bo på, nå befant vi oss altså i The Northen Territory og kun en drøy times kjøretur fra Uluru (!!!!!). Her så jeg den fineste solnedgangen jeg noensinne har sett, hadde dessverre bare det lille digital kameraet for hånd, så ble ikke de beste bildene, men fikk en tysker til å ta noen bilder av Sofi (en av de norske) og meg. Vi oppdaget noen tyskere som stod å smugrøykte, så da vi så noen frukter som vokste på trærene rett ved siden av oss, kunne vi ikke stå i mot fristelsen. Det endte altså med at de to framtidige kols-pasientene fikk seg en fin liten overraskelse da vi begynte å kaste frukt på dem, hihi, det hadde de faktisk bare godt av. Seinere lagde vi camp fire og alle satt seg rundt det, ganske så idyllisk i grunnen. Den natten sov vi faktisk bare i sovepose, uten telt. Jeg var sikkert våken en time etter alle de andre hadde sovnet. Var så utrolig deilig å bare ligge i soveposen og se på alle stjernene. Var fullmåne og helt bekmørkt og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har sett så mange stjerner i hele mitt liv. Toppen av kransekaken var dog da jeg så et stjerneskudd og ja, det er helt sant. Satser på at ønsket mitt kommer i oppfyllelse.
Saa hadde endelig dagen kommet. En gammel drom skulle komme i oppfyllelse. Uluru, ogsaa kjent som Ayers Rock, stod for tur. Saa tidlig den morgenen, narmere bestemt, klokken 5 stod vi opp og satte kursen mot Uluru. Jeg hadde sikret meg kongeplass helt framme i bussen, saa jeg var faktisk den aller forste som saa Uluru. Var helt uvirkelig aa see den for forste gang, tenkte bare paa alle de gangene jeg har hatt prosjekt om Australia og fortalt om den majestiske monolitten som ligger midt i ute i ingenmannsland og naa saa jeg den faktisk med egene oyne. Saa planen var altaa at vi skulle klatre opp Uluru, tidlig den morningen. Men da var desverre oppstigningen stengt, paa grunn av vind. Det var vel saa og si helt vinstille. Uluru er hellig for aboriginerne, saa de liker ikke at turister klatrer opp, derfor er oppstigningen som oftest stengt. Da vi kom hadde faktisk oppstigningen var stengt i over en maandeds tid, saa kom ikke som noen stor overraskelse egentlig. Ganske skuffet hele gjengen dro vi til Katja Tjuta istedet. Til tross for mine dusin skoleproskekter om Australia, maa jeg arlig innromme at jeg aldri har hort om Katja Tjuta for, som er en slags monolitt fjellkjede kun et steinkast unna Uluru. Den var minst like spektakular som den mye mer beromte og omtalte naboen. Saa kjorte vi tilbake til campen og fortet oss aa spise lunsj. For naa skulle nemlig jeg paa helikopter tur over Uluru (!!!). Jeg har aldri kjort helikopter for, saa aa kombinere det med utsikt ned mot Uluru var perfekt. Jeg fikk til og med sitte foran i helikopteret. Og du og du, jeg sier bare, tidenes adreanlin kick. Tok sikkert 400 bilder, lagde faktisk en film ogsaa, men det eneste jeg presterer aa si er ”Omg, that’s Uluru”, hoho. Helikopterturen maa nesten vare noe av det beste med hele safarien, rett og slett en helt fantatsik opplevelse, for aa bruke store ord. Da beina var trygt plantet paa jorden igjen, kjorte vi tilbake til Uluru for aa se om oppstigningen var blitt open, men den var framdles stengt. Saa da gikk vi heller rundt Uluru, var utrolig varmt, men var kjekt aa faa monolitten paa nart hold. Svette og halveis dehydrerte, saa vi solnedgangen og saa hvordan Uluru etter hvert skiftet farge. Bedre ble det da vi motte min kjare Anna Liisa, som jeg satt med paa flyet ned til Australia. Var kjempe koselig aa se hun igjen!
Neste morgen stod vi tidlig opp, for aa se om oppstigningen var open, og jammen santen var den ikke det ogsaa. Men for vi gikk av bussen, fikk vi noen ”fun facts” av busssjoforen. Han informerte oss om at mange hadde falt ned og dodd. En gang han hadde vart der, hadde en person falt og da liket kom ned, kunne man ikke se hvilket kjonn den omkomne var. Saa med en aldri saa liten klump i halsen, bestmte jeg med for aa gaa. Tror jeg aldri har vart saa redd i hele mitt liv. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forestilt meg, men jeg hadde iallefall trodd at sikkerheten skulle vare litt bedre, enn bare ett kjetting gjaret. Varst var det i begynnelsen, med bussjoforens ord frisk i minne, paa vei oppover det bratteste partiet. Men jeg kom meg da opp til slutt, til min store overraskelse. Var egentlig ikke saa veldig fysisk hardt, var vel mer en psykisk utfordring. Og folelsen aa staa paa toppen av Uluru kan rett og slett ikke beskrives. Helt uvirkelig! Alt kavet og stresset med aa komme opp, var verdt det jeg saa DEN utsikten. Paa veien nedover gikk jeg v-e-l-d-i-g sakte. Enkelte galninger lop jo narmest nedover, men jeg derimot var mer interressert i aa komme ned med livet i behold. Paa slutten begynte panikken aa overta, saa det endte med at jeg satt meg ned paa stompen og tviholdt rundt gjaret. Sakte, men sikkert kom jeg med ned til slutt. Tror jeg aldri har vaert saa glad for aa sitte meg ned i et forholdsvis behagelig buss sete og puste lettet ut. Men jeg maa innromme at jeg er utrolig stolt av meg selv som gjorde det. Tviler litt paa at mor og far deler den tanken, hadde nok ikke faatt lov av dem nei, hoho. Naa i ettertid har jeg litt daarlig samvittighet ovenfor aborginerene, siden det tross alt er hellig for dem. Men det var tross alt en once in a life time opportunity og det er vel bedre aa angre paa noe du gjorde, enn aa angre paa at du ikke gjorde det? Dagens visdomsord. Saa kjorte vi i 4 timer til vi kom til Kings Creek Station, hvor vi satte opp telt. Vi skulle gentlig gaa en lang tur til Kings Canyon, men den ble forkortet, ettersom alle var slitne og trotte etter aa ha oppstiget Uluru.
Neste dag kjorte vi til Alice Springs, den storste og mest siviliserte byen i Australias outback. Paa veien stoppet vi paa en kamel gaard. Visste dere forresten at Australia er det landet med flest kameler i hele verden? Uansett, der satt vi paa kameler som narmest galoperte! Det gikk utrolig fort, jeg var overbevist om at Christine og meg kom til aa falle av. Men vi overlevde da det ogsaa. Etterpaa spiste vi lunsj, kamelburgere stod paa menyen, hoho. Litt dobbelmoral ute aa gaar. Uansett, det smakte ganske godt og det skal visstnok vare spekket med protein og inneholde minimalt med fett. Slettest ikke verst. Paa ettermiddag gikk hele gjengen ut for aa spise paa restaurant i byen. Som vanlige, ikke fult saa fancy restauranter, saa jeg for meg at underholdningen skulle bestaa av noen menn godt opp i 50 aarene, som aldri helt naadde drommen om berommelse og plate-kontrakt, men som med et smil om munnnen skulle spille gamle klassikere. Men neida, underholdningen bestod av at en gal zoo mann viste fram forskjellige ogler og slanger. Da mast iallefall jeg alt som kan kalles appetitt, ussssj.
Neste morgen (beklager at alle avsnitt starter med det, ordforraadet er ikke paa sitt beste for tiden og jeg begynner aa miste alt som heter inspirasjon til aa skrive videre paa dette innlegget) gikk vi forst aa saa paa utsikten fra Alice Springs hoyeste punkt, vi kom oss dit med buss vel og merke. Saa skulle vi paa omvisning i Alice Springs Desert Park, der jeg til min store fortvilelse fikk gjennsynn paa gaarsdagens underholdning. Han fortalte om alle sine kalde venner og hvor snille og harmlose de egentlig var. Bullshitt. Han forklarte ogsaa hva vi maa gjore hvis vi treffer paa en slange. Da skal man visstnok staa helt stille. Har mine tvil paa at jeg hadde klart aa gjennomfore det, sannsynligheten er vel storre for at jeg enten hadde besvimt, skreket eller lopt som galning. Men kjenner jeg meg selv rett hadde det nok blitt en fin miks av alle tre. Jeg fikk tilbum om aa holde slangen, noe jeg overraskende nok, sa pent nei til. Jeg regner med at jeg ikke trenger aa nevne at jeg er ekstremt redd for slanger. Men jeg maa nesten skryte litt av meg selv, jeg tok faktisk paa slangen i knappe ett tidels av et sekund, noe som faktisk er ganske bra for aa vare meg. Etterpaa besokte vi The School of Air, som har base i Alice Springs. Er rart aa tenke paa at mange australske skolebarn aldri har vart paa en ekte skole for. De bor rett og slett saa langt ode, ofte paa store gaarder midt ute i ingenmannsland, at de blir undervist via internett og web cam. For gikk undervisningen, som sikkert de fleste av dere vet, via radio. Akkurat som Sonny i Skippy. Sidespor. Saa gikk vi paa The Flying Doctor museum. Siden avstandene er helt enrome i Northen Terriotry og Australia generelt for den slags skyld, har de flying doctor. Saa da kommer de med sykehelikoptre istedenfor sykebil. Er ingen tvil om at de legene og ikke minst sykepleierne gjor en veldig bra jobb. Resten av ettermiddagen hadde vi tid til aa utforske byen paa egenhand. Norwegian Crew anskaffet seg dermed suvenirer og annet knas. Paa kvelden dro vi paa Didgeridoo konsert. Var aborginsk musikk, selv om det ironisk nok var en hvit aussie som spilte. Men han hadde visstnok bodd hos en aboriginsk stamme i flere aar, saa han visste hva han holdt paa med. Paa slutten skulle alle faa lov til aa vare med og han delte dermed ut forskjellige instrumnter til publikum. Christine og meg fikk hver vaar rytmesak, saa vi stilte oss engasjert opp paa scenen, siden trommene skulle staa der framme. Men neida, alle de andre fikk utdelt det samme som oss, saa vi maatte pent gaa ned igjen, hoho. Til tross for denne litt smaa pinlige sitausjonen, synes jeg konserten var skikkelig bra, selv om enkelte av tyskerne sovnet.
Dagen etter kjorte vi i knappe 6 timer til Tennat Creek. Paa veien stoppet vi forresten og saa paa The Eggs of the Rainbow Serpent. Midt i odemarken ligger det mange svare, runde steiner. Ganske fascinerede i grunnen. Jeg tenker bare, hvordan i all verdens land og rike havnet de der? Dagens nott. For hver dag som gikk ble det bare varmere og varmere. Og naa som vi offisielt hadde entret tropene, begynte det sakte, men sikkert aa blir for varmt. Det som er hovedproblemet er strengt talt ikke varmen, men fuktigheten i luften. Uansett, den natten sov vi ogsaa under open himmel. Var ikke like stjerneklart denne natten, men var veldig koselig likevel. Dag 11 gikk vi paa enda en tur. Var helt dodende varmt, saa passet utmerket at rett ved campingplassen var det en varmekilde. Ikke mitt mest forfriskende bad, men var likevel deilig med ett dypp. Eller, det var vel ikke akkurat ett dypp, tror vi var i vannet i minst tre timer. Sammen med varmen, kom ogsaa dyrene. Og nei, jeg saa ingen slanger, har faktisk ikke sett en vill slange i Australia (enda?) men frosker derimot begynte aa dukke opp overalt. Baade i dusj og toalett, til Ida sin store fortvilelse. Neste dag kjorte vi i omlag 5 timer til Kakdu Nasjonalpark. Her fikk vi omvisning i omraadet, der vi fikk se mange hulemalerier, som er flere tusen aar gamle. Utrolig fasinerende! Saa var det bare to dager igjen med safari. Den nest siste dagen kjorte vi til endepunktet Darwin, som er State Captial of Northen Territory. Paa veien stoppet vi paa the Arnheim Highway for aa gaa paa krokodille crusie. Det var ikke snakk om noen tamme krokodiller her nei, hvis det i det hele tatt finnes. Her snakker vi store og ville krokodiller. Vi kjorte nedover en elv og jeg saa iallefall 4 krokodiller, den ene var hele 5 meter! Skummelt aa faa de saan paa nart hold, men null stress, kjeledress.
Den siste natten i telt var rett og slett helt uutholdeig. Var sikkert 35 grader og helt sykt med fuktighet i luften. Outback mennesket inni meg var rimelig mettet, saa uten air condition i et klamt og lite telt, ble det ingen skjonnhetssovn paa meg. Jeg klarte ikke aa sove i det hele tatt og det eneste jeg mestret aa si i lopet av natten var, ”jeg maa ha vann, jeg maaaa ha vann” paa repeat. Saa det var ikke saa veldig sorgmodig aa pakke ned teltet for aller siste gang. Om morningen gikk vi paa sigthsing i sentrum. Maa si at jeg likte Darwin kjempe godt, en utrolig fin by. Men jeg kunne aldri bodd der i ni maaneder, er rett og slett for varmt. Det er kjempe mange fine strender der, men man kan ikke bade der paa grunn av saltvannskrokodillene. Uansett, etterpaa gikk vi paa et krigsmuseum. Darwin ble bombet sonder og sammen av japaneserne i 1945, saa alt maatte bygges opp igjen etter krigen. Resten av formiddagen hadde vi fritid til aa gjore det vi ville. Norwegian Crew hadde planer om storshopping, men vi innsaa det at vi alle var trotte og slitne, saa vi endte heller opp paa en cafe og slappet av. Om kvelden spiste vi middag paa Darwin Harbour. Der tok vi ogsaa et aldri saa lite kveldsbad. Og ta det er rolig mamma, det var ingen saltvannskrokodiller der. I 10 tiden kjorte vi til flyplassen og tre timer seinere gikk flyet fra Darwin til Brisbane. Paa flyplassen i Brisbane ble hele gjengen splittet. Var ganske saa trist aa si hade til alle sammen, spesielt til de to norske jentene. Men vi har allerede planer aa ha Norge reunion i Gold Goast til sommeren, saa det blir bra! Ida og meg maatte fint vente i to timer for vi fikk satt oss paa flyet til Mackay. Var utrolig deilig aa komme hjem til sin egen seng og mote vertsfamilien igjen. Samtidig var det en smule trist, for jeg fikk litt ”ferien er over” folelse. Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, merket bare at savnet etter familie og alle venner snek seg paa. Men nok om det. Jeg har hatt en alle tiders tur, blitt kjent med mange supre mennesker og sist, men ikke minst vart paa toppen av Uluru. Hurra, der var tidenes lengste blogg innlegg over.
MASSE BILDER KOMMER
fredag 17. september 2010
I morgen
Nå er jeg endelig ferdig med alle eksamener denne terminen og det føles helt herlig. Skal ikke være for høy på meg selv, men føler alle gikk ganske bra, spesielt matten av alle ting, så hurra for det! De to siste dagene har jeg bare slappet av og pakket til safarien. Har klart å få en aldri så liten øyeinfeksjon, tror det er fordi jeg har badet så mye i bassenget, samtidig som jeg har vært en smule forkjølet. Øyet mitt produserer dermed rikelig med gult gusj, very attractive indeed. Så nå har jeg begynt å bruke øyedråper annen hver time, som visstnok skal utgjøre vidundre, og med nye Ray Ban pilotbriller skal jeg nok overleve, hoho. I morgen på denne tid befinner jeg meg faktisk i Sydney (!!!!!), så utrolig surrealistisk det føles å si det. Så da får jeg endelig sett Harbour Bridge, Opera House og mye mer. Skal dog bare være der i en dag, siden det tross alt er outback safari jeg skal på! Å, som jeg gleder meg, tror det rett og slett kommer til å bli to helt fantastiske uker. Har kjøpt meg et mye større minnekort til speilrefleksen, så nå skal det knipses i vei. Må også nevne at jeg har kjøpt meg en ekte ”Crocodile Dundee” hatt, så det er bare å glede seg til bildene kommer. Men skal jeg ta å sjekke gjennom alt jeg har pakket, tror jeg kanskje jeg har pakket litt for mye, så god tur til meg, snakkes om to uker!!!!
Mange klemmer fra Hanne Lise
Mange klemmer fra Hanne Lise
lørdag 11. september 2010
Block Exam
Blir bare en liten oppdatering på dere for denne gang, er Block Exam i uken som kommer, så har to eksamener i morgen, en på tirsdag og en på onsdag, så må nesten konsentrere meg om de. Så ønsk meg lykkke til! Men jeg har det kjempe bra og føler at ting virkelig begynner å gå min vei, både på skolen og sosialt sett. Onsdag er siste skoledag før 16 dager fri, på grunn av Spring Holidays. På lørdagen braker Northen Territory Safari løs, der jeg reiser sammen med mange andre utvekslingsstudenter i Qld på tidenes tur. Vi starter i Sydney, før vi reiser innover til Australias unike og enestående outback, også vender vi nesen nordover og ender opp i Darwin. Blir utrolig bra, skal blant annet få se Uluru (Ayers Rock), noe som blir helt V-I-L-T. Og kun noen dager etter ferien skal jeg på lang weekend til Brisbane. Aarh, livet er herlig dere. Begynner forresten å bli varmere og varmere her for tiden, så tror jeg må erstatte min daglige joggetur med svømming og vann-aerobic i bassenget. Hoho, får ett luksus problem. Snakkes når jeg er ferdig med alle eksamenene, i mellomtiden får dere kose dere med et ekte fjotizzz bilde av meg og vertsøsteren. Tenker masse på alle dere der hjemme, ta vare på hverandre :)
Mange klemmer fra Hanne Lise
JOSEFINE: Tusen hjertelig takk for ett utrolig koselig brev og pakke. Skal hilse masse fra vertsfamilien og si at melkesjokolade var ”amazing”. Savner deg og den gode latteren din, gleder meg til å snakke med deg soooon. Frøken Abrahamsen skal også ha ros for å ha intatt rollen som fast kommentator, setter pris på at noen gjør en innsats for å forhindre den såre ”0 kommentarer” følelsen. Hint hint, til alle dere andre, hihi.
Mange klemmer fra Hanne Lise
JOSEFINE: Tusen hjertelig takk for ett utrolig koselig brev og pakke. Skal hilse masse fra vertsfamilien og si at melkesjokolade var ”amazing”. Savner deg og den gode latteren din, gleder meg til å snakke med deg soooon. Frøken Abrahamsen skal også ha ros for å ha intatt rollen som fast kommentator, setter pris på at noen gjør en innsats for å forhindre den såre ”0 kommentarer” følelsen. Hint hint, til alle dere andre, hihi.
fredag 3. september 2010
Emerald
Ja, tro det eller ei, det er knappe 6 dager siden forrige blogg innlegg og her kommer det jammen meg et nytt et. Maken til velstand gitt, hoho. Må si at jeg hadde en helt fantastisk helg. Klokken seks lørdag morgen bar det altså av gårde til Emerald. Bilturen tok vel ca 4 timer, men vi hadde sikkert brukt atskillig kortere tid, hadde ikke det vært for at vi stoppet hele tiden, ettersom jeg måtte ta bilder av alt som vakte min interesse på veien. Det faller vel sikkert folk flest naturlig å ta seg en aldri så liten høneblund på denne tiden av døgnet, som min vertssøster, men jeg synes det var så utrolig kjekt å se ut på den rett og slett enestående naturen, så det ble ingen power nap på meg. Stoppet blant annet for å se på en kullmine, som var helt gigantisk. Må nesten nevne at det var en svær kenguru som passerte veien rett foran oss, utrolig surrealistisk. Så faktisk 3 kenguruer til, men de hadde alle dessverre tatt sine siste hopp, snufs. Uansett, vi skulle altså besøke vertsfamilien sine gamle naboer, som flyttet fra Mackay til Emerald for et halvt år siden. Var en herlig familie, som var utrolig åpne og imøtekommende. Den minste gutten på 4 år likte meg nesten litt for godt, hoho. Stakkeren hadde visstnok grått og skreket i flere timer, da han til sin store fortvilelse fant ut at jeg hadde reist, da han kom hjem fra barnehagen mandag. Hoho, det får vel nesten tale for seg selv, men jeg må nesten nevne at det er litt pussig at jeg plutselig har blitt så poppis blant kidsa (tro det eller ei Josefine). Voldsomt til avsporing på meg gitt. Den første dagen spiste vi lunsj ved en svær innsjø, der begynte jeg helt uskyldig å mate en papegøye, noe som resulterte i at papegøyen + resten av flokken, med flere invaderte oss. Tror vi talte at vertssøsteren min hadde hele 9 papegøyer oppå seg på det meste. Seinere på dagen var vi på en multikulturell festival, smakte blant annet på masse god asiatisk mat og så på noen aboriginere danse og spille. Var et svært verdenskart, der man skulle sette en nål inn hvor man ble født, så de som arrangerte det ble jo helt i ekstase at det var en fra ”NORWAAAAY” i folkemengden, så det måtte jo selvfølgelig bli foreviget. Meg og vertssøsteren tok oss en aldri så liten kameltur også, men kamelen foran i rekken, hadde tydeligvis dårlig mage, så kom noen varme vinder fra Sahara - med lukt. Slettes ikke verst, vertssøsteren fikk meg også med på x-antall karuseller, noe som ikke var så veldig gjennomtenkt etter at både Indonesiske, Thailandske, Kinesiske og Japanske smakebiter var blitt inntatt. Men var faktisk en utrolig koselig dag, som fikk en perfekt avslutning med godt selskap, varm kakao, stjerneklart og fyrverkeri, nåvi gooot altså. Dagen etter var vi ved en elv hele formiddagen (nei, det var ikke krokodiller eller lignende der), solte oss og slappet av. Vi fanget faktisk ferskvannsreker der, de var helt utrolig store sammenlignet med sine norske brødre, de smakte dog ikke så godt som de fra norske farvann. På mandagen gikk vi på shopping, men ettersom Emerald sikkert er på størrelse med Tysnes (no offence, IB), ble det ikke kjøpt store greiene. Er litt artig å se hvordan folk går kledd her, vil tro ordet ”fashion crimes” er en ganske dekkende beskrivelse. Men var en kjempe kjekk helg, men var deilig å komme ”hjem” til Mackay igjen også. Ellers har det vel ikke skjedd stort, skal mest sannsynlig begynne på touch fotball og i morgen skal jeg i bursdagsbesøk til en vennine på en italiensk restaurant. Kan ikke tro at det allerede har blitt september, synes ikke et er lenge siden jeg sa det samme om august. Jeg håper at alle dere der hjemme har det bra, jeg savner dere masse.
Mange klemmer fra Hanne Lise
AMALIE: Alle mine tanker går til deg <3
Mange klemmer fra Hanne Lise
AMALIE: Alle mine tanker går til deg <3
Abonner på:
Innlegg (Atom)